Det er ikke selve uttalelsene jeg stusser over, for de som har lest bloggen min med jevne mellomrom vil jo vite at jeg faktisk er svært enig i disse. Men jeg lurer heller på om de kommer fra riktige kjeften. For hadde det seg ikke slik at Adil selv ble kjendis etter å ha vært med i “Dansefeber”? Jo. Og jeg sier ikke at han har hvilt på laurbærene av den suksessen, for jeg tror ham absolutt når han sier at han i etterkant av deltakelsen i sagte realityprogram har jobbet hardt for å komme dit han er i dag. Men allikevel kan jeg ikke la være å tro at noen av de mulighetene han har fått nok også har kommet mer eller mindre som følge av at han har nettopp det navnet han har og var med i nettopp det TV-programmet han var med i.

Skyt meg hvis dere er uenige, men jeg synes dette i alle fall kvalifiserer til semihyklerisk og jeg kan ikke la være å tenke at Adil nok biter litt for hardt i hånda som en gang selv førte ham inn på hans vei. Hva med å ta flisen i sitt eget øye i betraktning før man begynner å hamre på bjelkene i andres?

Og dette fikk meg til å undre; gitt valget – ville man gått for å kun ha bølger av ekstreme følelser eller ville man kanskje heller valgt å holde seg i en mer stabil stim av simpelthen tilfredshet, hvor alt er helt ok?

Jeg bare slenger det ut – sånn til ettertanke for de som gidder. Jeg vet hva jeg ville valgt. Tror jeg.

Filmen vi fikk sett i går tilhørte egentlig sistnevnte kategori – det er jo i grunn for mye å forvente å være heldig hver gang. Det var “Real Steel” som stod på tapetet, en film som best kan beskrives som en dårlig blanding av “Transformers”, “Rocky” og “E.T.”, hvori Hugh Jackman attpåtil virkelig får bevist sine rimelig store begrensninger som skuespiller. For å si det mildt; filmen var skikkelig dritt. Men allikevel var dette, i motsetning til det jeg antydet ovenfor, en kinoopplevelse jeg ikke ville vært foruten. Den var tvert i mot en av de vittigste jeg har vært med på noensinne. (Eneste som kanskje kan måle seg er da vi så “Splice” på Hawaii i fjor sommer. Se for øvrig eget innlegg.)

For slik kan det nemlig bli når man sitter i et publikum bestående stort sett av filmnerder – som jo er tilfelle på disse “Mystery Movie”-visningene. Den kritiske ambiencen er høy, men stemningen er allikevel lett, og det var som om man i fellesskapp okket og hånlo seg gjennom filmen. Det er liksom noe veldig ålreit med det å i kinosalen kunne gi høylytt uttrykk for hvor ille en faktisk synes det er. Litt stas, faktisk.

Kveldens høydepunkt, som virkelig satte standarden for kvelden, kom dog allikevel før filmen engang hadde begynt – under det foregående trailershowet. For traileren til Steven Spielbergs “War Horse” er virkelig noe av det mest latterlige jeg har sett. Den framstod mest som en parodi på seg selv, og jeg kunne ikke la være å tenke at nå har det virkelig rablet for karen, som egentlig lett kan kategoriseres som en av de største regissørene som finnes. Musikken, klisjeene – what the fuck, lizm?!? Og jeg var tydeligvis ikke den eneste som satt med disse tankene i hodet, for etterhvert som traileren utspilte seg på lerretet begynte det å humre lett i salen, og idet siste bilde – av en hest i solnedgang – flakket over skjermen, brøt hele salen ut i spontan latter og ironisk jubel. Utrolig vittig.

Det er virkelig bare én måte å beskrive kvelden best på: Lolly Parton. Og ja, dere skulle vel kanskje helst ha vært der selv for å virkelig skjønne opplevelsesfaktoren i det hele – merker at det blir litt fattig når jeg skal prøve å gjenfortelle. But, but, it’s not only, only… Som en mager trøst kan dere i alle fall få kose dere med “War Horse”-traileren under.

Peace out.

Men allikevel – når jeg registrerer at en av Dagbladets journalister presterer å skrive både Kadhafi og Gaddafi i samme artikkel, så må jeg si at jeg er lite imponert. Litt oppgitt, faktisk. For forrvirret eller ei; vær i det minste konsekvent! Be a man – make a choice!!! Lizm.

Min (åh, så ubetydelige) kommentar til dette er: Really? Hvorfor gidder de?

Javisst er sangen fengende. Den er til og med litt fin. Men den krever et visst sangtalent. Og allerede her kommer de fleste av covrerne til kort. Tsk tsk. De som dog faktisk presterer å komme seg vel og helskinnet gjennom sangen skal ha kred for nettopp det, men samtlige har fortsatt en del igjen før de når de adeliske høyder. Og da skjønner jeg ikke hvorfor de absolutt må tralle i vei. Dama som gjorde det først, gjorde det best. Utvilsomt. Kan man ikke bare la det stå med det? Tydeligvis ikke.

Jajaja – jeg vet at meningen med livet ikke er å være best, så hvis man mener at man blir lykkelig (for det er vel det som er meningen, eller hur?) av å synge nettopp “Rolling In The Deep”, så må man for all del værsågod gjøre det. Men please, hvis du ikke er superkvinnen Adele – spar det til dusjen. Please.

Jeg mistenker i ikke-så-all hemmelighet at Lars Lillo skrev denne sangen om meg:

(Sitter som kjent på tysk nettverk, som har langt flere restriksjoner enn norske har. Derfor var dette eneste tilgjengelige utgave av “Flink”. Makan. Dessverre. Menmen – the point did nonetheless get across, non…?)

LIKER.

"Hvis en dame sier "hei sexy", så er det liksom greit. Men hvis en mann slår i hjel en dame og spikrer henne fast i en grind, så er det vold."

<3 Odda <3