Noe av det jeg egentlig synes er verst med jula er når man får en gave som man ikke forelsker seg hundre prosent i. Verst er det hvis den respektive giveren er tilstede. Jeg blir liksom så lei meg fordi jeg har så sinnsykt LYST til å bli så sinnsykt GLAD, men så har de bommet litt og så klarer man ikke helt, selv om man blir sinnsykt glad av TANKEN (og det er jo den som teller…) og innsatsen de har lagt ned for å glede deg. Og så klarer man liksom ikke helt vise den riktige dosen takknemmlighet og glede tilbake. Jeg blir altså SÅ LEI MEG!!! Nesten så jeg får lyst til å grine. På stedet. Men det kan jeg jo IHVERTFALL ikke gjøre, for da tror de jo at jeg griner fordi jeg synes gaven er så fæl og fordi jeg er utakknemlig. Og der ligger paradokset. Jeg er nemlig kjempetakknemlig. Men ikke helt fornøyd… Gettit???

Som sikkert halvparten av alle andre familier i Norge, så spiser også familien Nordvåg riskrem til dessert på julaften. Og som så mange andre, så er mamma en av de som må jobbe på julaften formiddag. Derfor tenkte jeg at jeg skulle være en god datter (back to the days da jeg var “mammas lille solstråle”) og lage i stand riskremen til hun kom hjem litt over tolv. Risdelen var forsåvidt biff. Vi spiste jo grøt i går – med masse rester. Så da var det vel egentlig bare kremen jeg tenkte å piske, og så blande sammen de to (for det er jo faktisk ikke verre enn det når man skal lage riskrem).

Men VENT!!! “Tre nøtter til Askepott” er jo på TV. Og siden mamma og pappa tydeligvis lever i steinalderen, så har de ikke stavmikser. Så da må jeg stå på kjøkkenet og piske krem og gå glipp av den viktigste julaftentradisjonen for å være en god datter. Don´t think so… Eller – jeg kunne jo forsåvidt ha gjort det for hånd da, og slik fått i pose og sekk. HAHAHA! Den var god, du!!!

Men dette fikk meg jo til å tenke; hadde vi faktisk levd i steinalderen (noe jeg med rette egentlig ikke kan si vi gjør – jeg sitter jo tross alt her med pappas MacBook Pro…), så hadde det som synes meg så sinnsykt utenkelig (altså å piske krem for hånd), vært det eneste alternativet. Tenk alle de marengsene og kremtoppene og kakene Marie Antoinette fikk laget til seg – det var uten noen form for elektronisk hjelp… Shizzl to tha dizzl… Vi er late i det tjueførste århundret. Men det gjør ingenting. For vi er tross alt også mer effektiviserte… Slik at man kan se “Tre nøtter til Askepott” i fred, og vite at det trenger ikke ta mer enn ti minutter å piske krem – slik at man kan gjøre det etterpå uten videre konsekvenser. Det betyr jo at jeg ikke får pisket krem FØR mamma kommer hjem, men da kan jeg gjøre det slik at hun får bevitne med egne øyne hvor god en datter jeg er. Win/win… :D

GOD JUL godtfolk!!!

Jeg hadde en sær opplevelse i morges. Jeg våknet nemlig av at jeg måtte på do. Men når man er skikkelig trøtt, så har man jo ikke akkurat overveldende lyst til å stige opp fra under dyna. Så jeg lå i halvsøvne en liten stund og prøvde å vurdere hvor akutt trangen egentlig var. Et etterhvertlig ledd i prossesen ble å skulle sjekke hvor mye klokka var – for jo kortere tid man har til vekkerklokka ringer, jo mer har man lyst til å tilbringe hvert et øyeblikk man kan i senga. Med mindre trangen faktisk er så ille at det blir mer pinsel enn nytelse da. Ikke sant – det er en vurderingssak… Uansett – poenget er; da jeg tok opp klokka (aka. mobilen, som, ikke ulikt mange andre, også for meg fungerer som vekkerklokke) så viste den 06.51. Jeg pleier å stille vekkerklokka på 06.50. Hmmm…mystifistisk. Søvndrukken som jeg var skjønte jeg INGENTING! Og flere tanker raste gjennom hodet mitt i løpet av de neste ti sekundene:

- Var jeg bare forvirret? Det er egentlig helg og jeg trenger ikke å stå opp tidlig for å gå på jobb! Jippi! Nei. Usj…

- Hadde jeg glemt å skru på vekkerklokka? Nei – det husker jeg ettertrykkelig at jeg gjorde. Jeg husker til og med at jeg hadde sett alarmsymbolet da jeg sjekket klokka i halvto-tida tidligere på natta.

- Hadde jeg stilt den feil? Nei – inneliggende alarmtid er på 06.50.

- Hadde jeg skrudd den av i søvne? Tvilsomt – jeg hadde jo tross alt ligget i det minste i halvsøvne de siste par minuttene, så da tenker jeg at jeg nok ville ha registrert om vekkerklokka ringte i løpet av den tida og jeg skrudde den av.

Hmmm. Jeg skjønner fortsatt egentlig ikke helt hva som har skjedd – men morgen var det i alle fall. Æsj. Og alle spor av at vekkerklokka i det hele tatt hadde vært aktivert var svunne. Mitt beste gjett er at jeg i søvne har gjennomgått den kompliserte prosessen det faktisk er å avlyse vekkerklokka på mobilen – kanskje fordi jeg i underbevisstheten hadde INGEN planer om å skulle opp og på jobb? Meget mulig. Men det som faktisk er litt skummelt med denne historien er ikke det at jeg med stor sannsynlighet faktisk kunne endt opp å sove langt inn i mine første arbeidstimer, men spørsmålet som reiser seg over hva annet man kan ha gjort uten å verken vite eller erindre det…?

Jeg har kommet dithen at jeg har begynt å innse denne realiteten: kaffe kommer til å være min død. Om denne fantastiske drikken en dag ikke forårsaker meg hjerteinfarkt eller et blødende magesår, så kommer jeg til å dø av savnet. For da betyr det nemlig at jeg forunderlig nok har klart å kutte den ut. Og det vil jeg IKKE!

That’s right; I have an addiction.

Oioioi. Så gikk det nesten en uke igjen. Men NÅ har jeg faktisk en god unnskyldning; jeg har nemlig hatt hjemmeeksamen. For første gang i mitt liv. Det var en interessant og absolutt ikke utelukkende negativ opplevelse. Selv om jeg akkurat ikke kan si at det var dritgøy å sitte tre dager i strekk og “konsentrere seg” (i den grad jeg har gjort det…) heller. Men nå er eksamenen overstått, jeg er vel så fornøyd som jeg kan bli (dvs. at jeg såvidt klarer å unngå å spy ved tanken på de skribleriene jeg har levert fra meg) og ett skritt nærmere juleferie! Hurra! :D

I den grad en 23 år gammel rimeligvis normal, norsk jente kan inneha notoriske egenskaper, så kan det vel sies at det å være perfeksjonist og stille urealistiske høye krav til seg selv, er mine. Og i dag nådde jeg en foreløpig topp i så måte. Jeg har nemlig tenkt veldig mye denne høsten. Blant annet har jeg kontemplert en del over hva det skal bli av meg til slutt. Og jeg har virret fram og tilbake; dans? film? journalistikk? what? what? Og slik satt jeg altså og tenkte litt i dag også. Men jeg merket at misnøyen var særdeles tilstede, uansett hvilke fantastiskheter jeg innbilte meg. Og plutselig forstod jeg det. At jeg aldri kommer til å bli fornøyd før jeg har oppnådd det som ble konkretisert i denne tanken: “Men jeg har jo lyst til å bli Barack Obama, jo.” Ja, det tenkte jeg faktisk. Om enn det bare var i et millisekund og jeg nærmest før tanken var fullendt, fikk en krok i nakken av realisten i meg. “Hello???” Offisielt sett har jeg jo for lengst siden innsett at jeg aldri kommer til å kunne bli best i alt og tatt til takke med at så lenge jeg er lykkelig, så kan jeg være fornøyd. Men her har man altså beviset på at jeg i uaktsomme øyeblikk fortsatt må ta meg selv i det, fordi jeg faktisk innerst inne har lyst til å være best. Best i verden. Ups. Jaja. Og løkka te!

Hør, det er bedre å være gal enn besatt!

Fader Carmines svar når folk  kommer til ham for å få utført en eksorsisme framfor å oppsøke legehjelp.

Jeg synes Aftenpostens USA-korrespondent hadde en meget fortreffelig anekdote å dele med leserne i sin spalte i dag. Ja, faktisk så bra at jeg velger å plagiere:

Det var en sen kveld etter en lang dags jobbing. Jeg kom tilbake til hotellet, men kjøkkenet var stengt. På den andre siden av veien lå det en hamburgersjappe. Et stort skilt forkynte at etter klokken 22 var bare en “drive in” åpen.

Fra hotellinngangen til hamburgersjappa var det 50 meter. Men til bilen på parkeringsplassen var det 150 meter. Jeg labbet dermed bort til hamburgercafeen.

Jeg trykket på knappen og en stemme brølte “halloo!”

Jeg fremførte mitt ærend og fikk følgende svar:

- Dette er en “drive in”.

- Ja, men jeg kan vel få en burger, pommes frites og en cola servert i den samme luken uten å ha med bilen?

- Nei, dette er “drive in”, snøftet damen og brøt forbindelsen.

Jeg må innrømme at jeg begynte å le. Det var ingen andre kunder der. I mitt stille sinn tenkte jeg: Dette kan bare skje i USA, landet som har fostret Henry Ford.

Ubetalelig.

I kveld så jeg Fanny og Alexander på Nationaltheatret. Det skjedde rent uplanlagt. Og det viste seg å bli årets absolutt beste uplanlagte hendelse. Jeg har ikke ord. Og her snakker vi om MEG. Hanne Bernhardsen Nordvåg. Frøkna som kan snakke ustanselig om alt. Speechless. DET sier faktisk litt!

Hva sitter du og glor på??? Kom deg på teater, sier jeg jo!!!