Følelsesvirrvarr

Jeg har de siste par ukene kjent på veldig mange ekstreme følelser. Jeg har beveget meg fra lykkefølelse så sterk at jeg har tenkt at hvis jeg blir stort lykkeligere nå, så kommer jeg til å sprekke (sånt som kan skje når man oppholder seg i verdens flotteste by), og jeg har vært så langt ned at jeg ikke har visst hvor jeg skulle gjøre av meg (sistnevnte stort sett som følge av en PMS på ville veier – så du kan bare slappe av, mamma, jeg har det fint, altså…) Men i dag var plutselig litt annerledes. For jeg følte meg rett og slett normal. Ikke spesielt lykkelig, men heller ikke spesielt low. Jeg bare var. Og det var i grunn en utrolig deilig følelse. For det er jo faktisk særdeles utmattende å gå rundt og nærmest konstant være i et ekstremt følelesleie. Både når det kommer til de gode og de mindre gode følelsene. Og ikke minst er det utmattende når det svinger.

Og dette fikk meg til å undre; gitt valget – ville man gått for å kun ha bølger av ekstreme følelser eller ville man kanskje heller valgt å holde seg i en mer stabil stim av simpelthen tilfredshet, hvor alt er helt ok?

Jeg bare slenger det ut – sånn til ettertanke for de som gidder. Jeg vet hva jeg ville valgt. Tror jeg.