Følelsesvirrvarr

Jeg har de siste par ukene kjent på veldig mange ekstreme følelser. Jeg har beveget meg fra lykkefølelse så sterk at jeg har tenkt at hvis jeg blir stort lykkeligere nå, så kommer jeg til å sprekke (sånt som kan skje når man oppholder seg i verdens flotteste by), og jeg har vært så langt ned at jeg ikke har visst hvor jeg skulle gjøre av meg (sistnevnte stort sett som følge av en PMS på ville veier – så du kan bare slappe av, mamma, jeg har det fint, altså…) Men i dag var plutselig litt annerledes. For jeg følte meg rett og slett normal. Ikke spesielt lykkelig, men heller ikke spesielt low. Jeg bare var. Og det var i grunn en utrolig deilig følelse. For det er jo faktisk særdeles utmattende å gå rundt og nærmest konstant være i et ekstremt følelesleie. Både når det kommer til de gode og de mindre gode følelsene. Og ikke minst er det utmattende når det svinger.

Og dette fikk meg til å undre; gitt valget – ville man gått for å kun ha bølger av ekstreme følelser eller ville man kanskje heller valgt å holde seg i en mer stabil stim av simpelthen tilfredshet, hvor alt er helt ok?

Jeg bare slenger det ut – sånn til ettertanke for de som gidder. Jeg vet hva jeg ville valgt. Tror jeg.

Lolly Parton

Som tidligere nevnt har det blitt fast torsdagskveldstradisjon for oss her i Berlin å gå på “Mystery Movie” – hemmelig førpremière på en hvilken som helst film. Man kan ha flaks og bli servert en skikkelig godtbit – slik vi har fått de tre siste ukene -, eller så kan man være ikke fullt så heldig og “måtte” (i gåsetegn fordi man absolutt egentlig er fri til å gå sin vei, men gnieren i en legger det på en å bli sittende – man har jo tross alt betalt SEKS euro) sitte gjennom en filmopplevelse man helst skulle være foruten.

Filmen vi fikk sett i går tilhørte egentlig sistnevnte kategori – det er jo i grunn for mye å forvente å være heldig hver gang. Det var “Real Steel” som stod på tapetet, en film som best kan beskrives som en dårlig blanding av “Transformers”, “Rocky” og “E.T.”, hvori Hugh Jackman attpåtil virkelig får bevist sine rimelig store begrensninger som skuespiller. For å si det mildt; filmen var skikkelig dritt. Men allikevel var dette, i motsetning til det jeg antydet ovenfor, en kinoopplevelse jeg ikke ville vært foruten. Den var tvert i mot en av de vittigste jeg har vært med på noensinne. (Eneste som kanskje kan måle seg er da vi så “Splice” på Hawaii i fjor sommer. Se for øvrig eget innlegg.)

For slik kan det nemlig bli når man sitter i et publikum bestående stort sett av filmnerder – som jo er tilfelle på disse “Mystery Movie”-visningene. Den kritiske ambiencen er høy, men stemningen er allikevel lett, og det var som om man i fellesskapp okket og hånlo seg gjennom filmen. Det er liksom noe veldig ålreit med det å i kinosalen kunne gi høylytt uttrykk for hvor ille en faktisk synes det er. Litt stas, faktisk.

Kveldens høydepunkt, som virkelig satte standarden for kvelden, kom dog allikevel før filmen engang hadde begynt – under det foregående trailershowet. For traileren til Steven Spielbergs “War Horse” er virkelig noe av det mest latterlige jeg har sett. Den framstod mest som en parodi på seg selv, og jeg kunne ikke la være å tenke at nå har det virkelig rablet for karen, som egentlig lett kan kategoriseres som en av de største regissørene som finnes. Musikken, klisjeene – what the fuck, lizm?!? Og jeg var tydeligvis ikke den eneste som satt med disse tankene i hodet, for etterhvert som traileren utspilte seg på lerretet begynte det å humre lett i salen, og idet siste bilde – av en hest i solnedgang – flakket over skjermen, brøt hele salen ut i spontan latter og ironisk jubel. Utrolig vittig.

Det er virkelig bare én måte å beskrive kvelden best på: Lolly Parton. Og ja, dere skulle vel kanskje helst ha vært der selv for å virkelig skjønne opplevelsesfaktoren i det hele – merker at det blir litt fattig når jeg skal prøve å gjenfortelle. But, but, it’s not only, only… Som en mager trøst kan dere i alle fall få kose dere med “War Horse”-traileren under.

Peace out.

Forvirret?

Åkei. Jeg skjønner at det er litt forvirring i oversettelsen av Gadhafis navn. Dette da det tross alt opprinnelig skrives på arabisk, og det latinske alfabetet skiller seg jo en smule ifra det. Skal man skrive Gadhafi, Gaddafi, Kadhafi, Qadhdhafi – blablabla…

Men allikevel – når jeg registrerer at en av Dagbladets journalister presterer å skrive både Kadhafi og Gaddafi i samme artikkel, så må jeg si at jeg er lite imponert. Litt oppgitt, faktisk. For forrvirret eller ei; vær i det minste konsekvent! Be a man – make a choice!!! Lizm.