Ekkel, men sterk

Åkei. Er det noe alle som noensinne har trent med meg vet, så er det det at jeg er en svetter. Sånn er det bare. En av tilværelsens universelle sannheter. For eksempel ikke uvanlig at det ligger en pøl etter meg på gulvet. Lekkert.

Men i dag tror jeg altså at jeg nådde nye høyder. Utrolig, men sant. Nå klinte jeg riktignok til med en skikkelig økt med først ballett i et svimlende lummert studio, etterfulgt av en halvtime på mølla og en god porsjon slyngetrening på Elixia – sånn bare for å drepe meg selv -, men det får da være grenser. Man skulle i alle fall tro at man etter en stund nådde et punkt hvor kroppen rett og slett ikke hadde mer å svette ut. Men det gjør man altså ikke. Believe you me.

Jeg føler i grunn det blir litt fåfengt å skulle prøve å forklare nøyaktig hvor svett vi snakker, men jeg kan jo si så mye som at en av de personlige trenerne som har lagt sin elsk på meg på Elixia (eller i alle fall er veldig keen på å selge PT-timer) under vår lille samtale i dag, hvor jeg syntes det var like greit å gripe elefanten ved snabelen å spørre ham om han noensinne hadde sett en person svette slik før, kunne bekrefte at nei, det hadde han ikke – i alle fall ikke fra en jente.

Kult. Eller…? Jeg setter meg på gjerdet i forhold til om jeg burde føle meg stolt over en slik en evne.

Det jeg dog kan føle meg stolt over var det herr PT sa da han et øyeblikk overværte min trening: “Man (sic! haha), you are STRONG!” Og det er jo i alle fall noe. Om ikke annet noe som kan være med på å gi en grunn for all svettinga.

Me and you, Jude, me and you. For shame!