Hæppihæppi

Noen dager er bare så bra. Dager hvor man virkelig føler at alt klaffer. Dager hvor bekymringene bare virker å ta av sted med vinden og man sitter igjen med rom og tid til å føle på at “ja, tilværelsen er egentlig ikke så verst.” Og innimellom kommer øyeblikkene hvor alt bare føles helt perfekt. Ikke nødvendigvis fordi det er det, eller fordi noe ekstraordinært fantastisk har funnet sted, men rett og slett bare fordi det er sånn. Dager hvor livet smiler, verden står på pause og det er bare meg og stunden.

I dag er en sånn dag.

Skikkelig dritt

Åkei. Jeg har fullstendig forståelse for at må man, så må man. Også når man er ute i mer offentlige rom. Men for all del og plis – BRUK DOBØRSTE!!! Makan.

Brød, jeg

Hva gjør man hvis man i løpet av tilberedningen av morgenkaffen er uheldig og søler litt kaffepulver på kanten til den nokså oppfylte filterbeholderen?

Jo – man blåser det vekk!

Coffee. In. Face. Coffee. EVERYWHERE.

Ekkel, men sterk

Åkei. Er det noe alle som noensinne har trent med meg vet, så er det det at jeg er en svetter. Sånn er det bare. En av tilværelsens universelle sannheter. For eksempel ikke uvanlig at det ligger en pøl etter meg på gulvet. Lekkert.

Men i dag tror jeg altså at jeg nådde nye høyder. Utrolig, men sant. Nå klinte jeg riktignok til med en skikkelig økt med først ballett i et svimlende lummert studio, etterfulgt av en halvtime på mølla og en god porsjon slyngetrening på Elixia – sånn bare for å drepe meg selv -, men det får da være grenser. Man skulle i alle fall tro at man etter en stund nådde et punkt hvor kroppen rett og slett ikke hadde mer å svette ut. Men det gjør man altså ikke. Believe you me.

Jeg føler i grunn det blir litt fåfengt å skulle prøve å forklare nøyaktig hvor svett vi snakker, men jeg kan jo si så mye som at en av de personlige trenerne som har lagt sin elsk på meg på Elixia (eller i alle fall er veldig keen på å selge PT-timer) under vår lille samtale i dag, hvor jeg syntes det var like greit å gripe elefanten ved snabelen å spørre ham om han noensinne hadde sett en person svette slik før, kunne bekrefte at nei, det hadde han ikke – i alle fall ikke fra en jente.

Kult. Eller…? Jeg setter meg på gjerdet i forhold til om jeg burde føle meg stolt over en slik en evne.

Det jeg dog kan føle meg stolt over var det herr PT sa da han et øyeblikk overværte min trening: “Man (sic! haha), you are STRONG!” Og det er jo i alle fall noe. Om ikke annet noe som kan være med på å gi en grunn for all svettinga.

Me and you, Jude, me and you. For shame!

Bliss

David Bowie. Nine Inch Nails. Hurt. Det kan jo ikke bli feil.

Bare sånn i tilfelle du skulle lure…

Ja, det er billettkontroller også på t-banen i Berlin.

Nei, det er ikke lov å ikke ha gyldig billett.

Og nei, det funker ikke å spille på yndig-og-intetanende-turist-kortet…

Dagens sitat

“Ja, for du har feberpinne, ikke sant, Hanne?”

Kari forsikrer seg om at utstyret er på plass. Bare sånn i tilfelle sykdommen skulle være ute.

Et fresht utvalg feberpinner.

Dagens sjokknyhet

Prinsesse Märtha er FØRTI ÅR GAMMEL!!!!

What, I say, WHAT???

Jeg ikke overrasket fordi jeg nødvendigvis synes hun ser usannsynlig sabla bra ut (noe jeg kanskje egentlig gjør), men heller fordi jeg kan huske som om det var i går at hun ble tredve. Og det er scary. Tyder på at det snart er min tur…

Grattis, gamla!

The bitch is back.

“Jeg lurer på om jeg skal begynne å blogge igjen,” tenkte jeg i dag i mitt ikke-så-stille sinn. Og så tenkte jeg: “Ja, det kunne faktisk vært noe.” Og her sitter jeg altså. Men jeg lover for øvrig ingenting. For vi har vel sett hvordan det har gått innimellom i tidligere liknende situasjoner…

But, but, it’s not only, only – in the oh so eloquent words of Petter Solberg. Så nå: Blanke ark.

For å gi dere som ikke har fulgt med i mitt liv (les: på Facebook-kontoen min), så befinner jeg meg nå i Berlin. Skal være her til siste dag i november. Men slapp helt av – bloggen skal ikke omformateres til en reiseblogg for å vise hvor sinnsykt “kult” jeg har det. Til slikt har jeg allerede nevnte Facebook, og det ville jo uansett bare vært slemt ovenfor alle dere som er igjen i Norge (for jeg har det jo faktisk sinnsykt mye kulere enn dere… ;-p) Og til tross for hva jeg tydeligvis ønsker å framstille meg selv som i dette innleggets tittel, så er jeg ikke noe slemt menneske. (Mesteparten av tiden.) Bloggen kommer dog naturligvis til å bli farget av min samtidige oppholdsplass – noe annet hadde jo vært merkelig -, men først og fremst skal den, som alltid før, fungere som et lyspunkt av tilfeldige rablinger i tilværelsen til mine lesere, når arbeids-/ skoledagen synes litt for lang. (Ja, frøken Brink, jeg tenker spesielt på deg.)

Men som sagt: Jeg lover ingenting.