Vaskebur

Jeg leker hermegåsa, og slenger ut en video Heidi Karethe egentlig hadde lagt ut på sin blogg. Dette er jo selvfølgelig fordi jeg er så glad i mine lesere at jeg ikke synes dere kan gå glipp av noe sånn som det her. (Det er for øvrig nederlandsk som er originalspråket…)

You snooze, you lose.

Det synes på meg at ethvert problem kan løses ved rett og slett å stå opp tidligere. Jeg må være et B-menneskes verste mareritt…

I feel it in my fingers….

I dag luktet det jul når jeg stod opp. Du vet; litt kaldt, litt friskt, veldig lunt. Det er en av de beste luktene som finnes, for da ligger det plutselig så mye forventning i lufta. Nå gleder jeg meg til snøen kommer, til det blir enda litt mørkere og til adventslysene settes ut. Jeg gleder meg til å kjenne på den roen og freden som senker seg litt utover i november, og følelsen av at alt går litt saktere. “Det er liksom ikke så farlig – det er jo snart jul!” Jeg gleder meg til å spise den første julemarsipanen, som jeg utifra prinsipp sparer til 1. desember. Jeg gleder meg til å kunne sette Marianne Antonsen og Bugge Wesseltoft i spilleren. Jeg gleder meg til å dra hjem – forhåpentligvis via London – og kunne slappe helt av. Jeg gleder meg til å spise glutenrull, åpne pakker, gi pakker, se på Askepott og leke med nevøene mine. Jeg gleder meg til å høre Sølvguttene synge jula inn. Jeg gleder meg til for første gang på tre år å ikke ha en skoleoppgave hengende som en skygge over romjula. Jeg gleder meg til late dager med herregårdsfrokost klokken ett. Jeg gleder meg til følelsen av desemberfrihet. Jeg gleder meg. Og har du sett? Jeg trodde ikke det skulle skje – men der har julestemninga sneket seg på, gitt.

Gammeldags? Jeg?

Etter en del samtaler om både smått og stort med ei hyggelig dame på jobben, så har jeg oppdaget at vi har ganske likt syn på mange ting i livet. Hun er 70. Jah. En SPREK 70, men endog… :-s

Tidenes mest eklektiske musikal?

En “ny” film

Man føler etterhvert at man kommer til et punkt som filminteressert at selv om man ikke har sett alt, så har man ihvertfall hørt om det meste som er bra og BURDE sees. Derfor er det faktisk utrolig deilig de gangene man oppdager en film som har klart å snike seg ens hus totalt forbi. Denne gangen er det faktisk litt ekstra spesielt, siden jeg på en måte har musikaler og dansefilmer som min “spesial-sjanger”, og det faktisk var en musikal jeg i går kveld oppdaget.

Thoroughly Modern Millie, heter den, som du ser. Tittelen ringte såvidt en liten bjelle. Julie Andrews har hovedrollen og den vant faktisk en Oscar i 1967 – for originalmusikk. Jaja, tenkte jeg. Enhver store stjerne har jo hatt sine blundere og det er mange rare filmer som allikevel har vunnet priser for god musikk, så jeg tenkte vel ikke at den kom til å bli superbra. Eneste grunnen til at jeg så den var fordi den fulgte med i en musikal-tre-pakk som jeg hadde kjøpt fordi jeg mest av alt hadde lyst til å se Xanadu. Sistnevnte film viste seg å være verdt å se fordi den bare var KJEMPERAR, men jeg anbefaler ikke den videre. Men Thoroughly Modern Millie burde ALLE se. Jeg ble kjempepositivt overrasket. Kombinasjonen av parodi, lekenhet, herlig musikk og romantikk gikk rett hjem! Skjønner ikke at denne har klart å forholde seg så godt gjemt. Men det er jo kanskje det som er det beste av alt. Da ble liksom håpet mitt litt vekket, om at det finnes flere skjulte skatter der ute…. :)

Du kan ikke benekte det…

…det rykker i dansefoten når det spilles opp til Macarena.

Det er faktisk så mye som 13 år siden sangen feide over hitlistene (følte du deg gammel nå…hæh?), men jeg tør vedde på at samtlige som var ved en viss sosial bevissthet i 1996, fortsatt husker hvordan de skal slenge høyre og venstre arm inn og bak og på kryss og tvers, for så å riste litt på rumpa og starte på nytt igjen. Og om du ikke var en av de som var så fryktelig flinke til å ta koreografi, så kan du godt huske hvordan club-beaten pumpet opp stemninga i ethvert festlig lag. Og med fryd kan man i dag overvære at sangen fortsatt har samme effekt. Macarena = god stemning. Og det skal sies – det er virkelig ikke mange andre sanger som har klart det samme. Javisst var en et one-hit-wonder. Javisst ble den spilt sønder ihjel. Men, slik som med Mambo No.5 og Las Ketchup, er vi lei den? ALDRI! Hvilket får meg til å spørre: Macarena; c´est géniale??

Fredagsblogging…

…er tydeligvis noe jeg har begynt med. Rart at jeg bare føler at jeg har noe å si på fredager. Hm. Sånn kan det ikke være. Ukedagene er jo dager de óg. Hvilket får meg til å tenke. Vi driver jo faktisk med ukedagsdiskriminering. Fint for fredagen, som får være den mest poppise dagen som alle elsker. Den kule kisen i klassen, liksom. Men er det ikke trolig da at mandagen kanskje synes det er litt kjipt å hele tiden bli prakket ned på? Det er ingen som liker mandagen. Hadde jeg vært mandag så tror jeg at jeg hadde tatt selvmord for lenge siden. Ikke rart den kalles blå… Og hva med resten av dagene? Lørdager og søndager er litt sånn flinkisdager, og de klarer seg alltid bra. De når kanskje aldri heeeelt opp til fredagens dimensjoner, men de har generelt gullhår i rompa. Tirsdag til torsdag er de assorterte dropsene, som kan være bra. Men av og til ikke. Og stort sett er de forglemmelige. Da kjenner jeg at jeg jo egentlig ikke burde støtte opp under fredagens popularitet. Men det er jo tydelig at jeg gjør det. Så da tenker jeg at jeg kanskje heller – som antydet over – i det minste kan prøve å heve resten av dagene litt opp til fredagens nivå. Gi den litt konkurranse. Ihvertfall skal mandagen løftes. DEN trenger et skikkelig confidence boost!!

Jeg tror forresten at jeg personlig er en søndag. Finfin og grei, men med litt bismak innimellom. Hvilken dag er du?

Det er det jeg har sagt…

…Christian Bale ER Jesus!!! ;-P

Dørmatte? Jeg? Nehei…

Jeg har funnet ut at jeg kan være ganske tøff. Hard. Javisst kan jeg jo også være snill og grei (og har vel forsåvidt også kommet fram til at det nok er det som lønner seg mest i det lange løp…), men når det kommer til litt mer viktige ting – ting som “gjelder” -, så kan jeg være ganske nådeløs på hva jeg mener er rett. Dette vil jo kanskje føre til at enkelte noen ganger får lyst til å kalle meg for byotch eller hespetre, men selv kjenner jeg at jeg er litt glad for at jeg er sånn. Betyr at jeg ikke kommer til å bli noens dørmatte med det første. Og det er jo fint. :)