Glorious

Jeg var og så Inglourious Basterds (ja, det er meningen at tittelen skal inneholde stavefeil…) i går kveld. Og jeg må bare si – uten noen blasfemisk baktanke -; Quentin Tarantino er GUD!!! Snakk om teksturrik og perfeksjonert filmpoesi! Her overgår han rett og slett seg selv. Også Brad Pitt overgår seg selv. Jeg har plutselig fått nyvunnet respekt for ham som skuespiller. Men Christoph Waltz overgår ALLE! Makan til. Han minte meg faktisk litt om Daniel Day-Lewis. Og INGEN minner meg om Daniel Day-Lewis!

Beste filmen jeg har sett på leeeeeeeeeeenge! Jeg blir sjokkert om den ikke hanker inn noen små gullmenn neste februar.

"Går det an?!?" sier jeg bare...

Påkledningsfilosofi. Eller no sånt…

De siste årene har altså jeg hatt en tilværelse hvor treningsklær og joggebukser har vært de hyppigst brukte klesplaggene. Å kle meg i “normale” eller pene klær, har vært noe jeg har gjort unntaksvis, fordi jeg har hatt lyst til det. Alle vil jo føle seg fine innimellom. Men noe mer enn sporadiske dager i annet enn joggisen har det liksom ikke vært noe vits i, siden jeg har drevet og svettet hele dagen – og, som tidligere nevnt, når man kommer hjem, så bruker man IHVERTFALL joggebukse. Men nå, som også tidligere nevnt, har jeg jo fått meg en jobb ved et Advokatfirma, og der er det jo en viss kleskode. Man skal jo være pent antrukket, og helst litt stilig. Jeans er no-no. Og i begynnelsen var det jo flott å føle seg fin hele tiden, men nå – etter en ukes tid – så skjønner jeg ikke at man gidder å holde på sånn her, altså! Én ting er nå klærne (og sånn som jeg er satt sammen vil jeg jo helst ha et nytt antrekk hver dag…jeez!), men det der med sminken – å drive å styre med mascara, eyeliner og rouge og sånn hver dag -, det er til å bli gal av. Jeg er dritt lei. Koseklær er definitivt undervurdert og jeg merker først nå at hvor deilig det har vært de siste årene. Hadde jeg kunnet kommet i pysjamas og sminkefri på jobben i morgen, så hadde jeg gjort det. Sporenstreks!!! Så min oppfordring er til deg i dag – du som fortsatt er så heldig at du kan kle deg i akkurat hva du vil: NYT DET!!! You don’t know what you’ve got ’til it’s gone…

Jeg skjønner ikke hvorfor hun her smiler, ass...

En skikkelig oppdatering

Ellen: “No e det skikkelig længe sia æ har vært inne på bloggen din!”

Hanne: “Samme her…”

Jeg klarer liksom ikke å legge fra meg den tendensen med at jeg kun klarer å blogge når jeg bare har en sånn halvveis travel hverdag. Gjør jeg svært lite, så blogger jeg svært lite. Da gidder jeg liksom ikke det heller. Gjør jeg svært mye, så orker jeg rett og slett ikke ta meg tida til å blogge. (Tror kanskje det kan ha noe med at jeg er en smule perfeksjonistisk av meg, og at jeg ikke makter å bruke for mye energi på et blogginnlegg, samtidig som jeg ikke ønsker å risikere at jeg bare skriver noe drit. Men altså – mistforstå meg rett -, jeg har absolutt heller ingen innbilske tanker i hodet mitt om at jeg skriver med gulltastatur altså…)

Uansett. Nå befinner jeg meg i den siste kategorien. Plutselig fikk jeg det veldig travelt. Etter en sommer med sløving og litt mer sløving (som nå har satt sine spor på hakepartiet mitt…), så ble jeg plutselig satt i veldig sving. Sånn i løpet av forrige uke en gang:

Jeg har blitt student – 20 studiepoeng med “Alternativ Film” på Blindern. Og for første gang i hele mitt liv får jeg et skikkelig kick av å lese. I går lo jeg faktisk høyt av noe som stod i læreboka. Hva SKJER, lizm??? Dette faget er som skapt for meg.

Jeg har fått meg jobb – 50 prosent som møteromskoordinator ved et advokatfirma i Oslo (tar for øyeblikket pause i dette særs viktige arbeidet for å skrive dette enda viktigere blogginnlegget…) Egentlig litt slavearbeid, men de betaler godt og man føler seg litt fancy (når man ikke føler seg flau, vel å merke…) Og så er det jo generelt stor overflod av kjekk-kjekke advokater.

Jeg har fått meg enda en jobb – kveldsvakt ved Fysikalsk Institutt på Kurbadet. Denne jobben vil jeg karakterisere som “character building”, da den faktisk innebærer en del rengjøring. Jeg er kjempestolt over at jeg gidder. Who knew?!?

Jeg fortsetter i de samme baner hos Film & Kino/ FilmMagasinet. Skriver og oversetter, og synes selvfølgelig det er kjempegøy. Og uten å virke for innbilsk igjen, så synes jeg faktisk at jeg blir bedre og bedre til dette også.

Og når jeg ikke gjør noe av det ovennevnte, så prøver jeg å komme meg tilbake i form… Trening, trening og trening. Det beste er jo selvfølgelig når jeg får tid til å danse. Som profesjonell danser kan jeg jo faktisk gå på PRODA i disse dager og ta profesjonelle klasser med andre profesjonelle dansere… Hahaha – kjempesært! Føler meg ikke akkurat så proff. Men det er nå det jeg er… ;)

Åkei. Så da vet dere det.

Dagens WTF

Min kjære trofaste leser og venn, Jon, var så snill å sende meg denne linken på facebook. Helt ubeskrivelig bra. Må oppleves.

http://melodymaker.posterous.com/the-reason-some-girls-stay-single-very-funny

Hårete tidsfordriv

Åkei. Jeg har aldri vært særlig jålete av meg. Det tror jeg enhver som kjenner meg kan bekrefte. Men like før sommeren oppdaget jeg en ny sjampo (ja – for det skrives sånn på norsk!!!) Denne:

Fasongen er riktignok litt annerledes på den flaska som selges i norske butikker, men fargen og navnet er korrekt.

Jeg har egentlig aldri hatt særlig stor tro på at ulike sjampoer utgjør en stor forskjell på hvordan håret ser og føles ut. Håret mitt har liksom stort sett alltid vært sånn som det har vært. Men nå har jeg måttet revurdere min tro. For det som er greia her er at jeg faktisk aldri har hatt så mykt hår som etter at jeg begynte å bruke denne sjampoen. Det har blitt litt sånn fløyelsaktig og deilig å ta på… :) Så nå er noe av det beste jeg vet å gjøre blitt – drumrollllllll - å børste håret. Go figure…

Seriøst, det har gått tre år…

Nårti skal egentlig Betty få fjernet den schtøgge tannreguleringa?!?!

Øggli bøggli.

Koz og klemz

En skikkelig god klem er muligens en av de beste opplevelsene man kan ha i hverdagen. Men en skikkelig dårlig klem er fælt. Og det er jo selvfølgelig de flaue klemmene som er verst. Og de har jeg dessverre delt ut overraskende mange av i dag.

Det er jo liksom blitt skikken nå til dags at man gir gode venner en klem når man møtes. Men denne klemmevenn-grensa kan være litt diffus til tider, og det er ikke til alle mennesker og i alle situasjoner man er sikre på om en klem er passende. Noen ganger må man se det litt an. Det pinlige fremkommer jo da når man har tolket situasjonen forskjellig. Sånn som når den ene tenker at det sikkert er hyggeligst med en klem, til tross usikkerheten, mens den andre tenker at det sikkert holder med et “Hei!” Den første beveger seg da nemlig inn for å gi en klem, og overrasker med dette den andre. Den første registrerer den andres tilbakeholdne holdning og minimale overraskelse, og skjønner med det at den andre slettes ikke hadde tenkt å gi noen klem, og trekker seg sporenstreks tilbake igjen. Men akkurat treigt nok til at den andre har registrert den initierte klemmen og dermed har begynt å returnere klemmegesten, idet den første trekker seg tilbake. Den første registrerer dette og blir igjen litt overrasket, men – som seg hør og bør – igangsetter igjen sitt klemmeforsøk. Dette blir en klem til slutt, men ikke en god en og en som man helst vil viske ut med en gang. Den karakteriseres ofte med rumper stikkende ut og merkelig plasserte lemmer. Svært tvungen og uoppriktig. Og flau, ikke minst.

Ehh...heh...

Rendez-vous i undertøyet

Det er alltid like morsomt hver gang man ikke gidder å kle på seg ordentlig (altså med håndkle eller badekåpe) når man må på do midt på natten – for ærlig talt; hvem kommer man vel til å treffe på der? -, for så å møte en i gangen som har tenkt akkurat det samme som deg…

Oi. Hvah?!? Du her, du óg...? *knis*

Sorry at jeg ler, I… ;)

Stans heisen!

Jeg liker hvordan heisen i film- og tv-produksjoner på sett og vis har blitt sin egen karakter. Den er en trofast gjenganger og kan i variasjonens og det tilsynelatende hverdagslivets navn brukes til så mangt. Som en komisk aversjon (Mr. & Mrs. Smith), som et sted for avbrutte, skjebnesvangre møter (Friends), som en arena for stjålne blikk og kjærlighetsmakeri (Grey´s Anatomy), som en plass for merkelige møter og ubehagelige stillheter (The Jane Austen Book Club) og som et sted hvor mange viktige samtaler finner sted (Ugly Betty). Min teori er at slike scener blir tatt med for å inkludere at skuespillerne gjør noe som er helt normalt, mellom alt det andre rare de gjør – for å tilføre en smule mer realisme til det hele. Hvem tar ikke heis, lizm? Og det er jo absolutt en fin tanke, men problemet er bare det at for å i det hele tatt få noe brukbar handling inn, så blir jo disse heisturene nødvendigvis så himla lange. Og dermed urealistiske igjen… Ironisk, non? I The Big Bang Theory har de derimot på fiffig vis valgt å kommentere denne tendensen ved å rett og slett sette heisen i ustand. Skuespillerne må gå opp de tre etasjene til sine respektive leiligheter og alle heissamtaler og -øyeblikk skjer dermed i løpet av den naturlig lange tiden det tar å gjøre nettopp dette. Smart, morsomt og noe mer realistisk. Jah…

Følger DU the life & love of nerdene i The Big Bang Theory???

Mennesketyper

De fleste mennesker er jo sine egne individer. Man har jo mange forskjellige karaktertrekk, men summasumarum er de fleste seg selv mest lik. Bortsett fra de få som har ett karaktertrekk som er så sterkt og fremtredende at de rett og slett blir denne mennesketypen. Du ser dem (kanskje ikke hver dag) når du går nedover Karl Johan, og jeg vet at du kommer til å skjønne akkurat hva jeg snakker om.

- Sossegutten: Tenåringsgutt, gjerne fra Bærum eller Oslo Vest. Har halvlangt blondt hår med hårbånd rundt, og trange jeans/ evt. pysjbukser med strikk rundt anklene. Bruker dyre boblejakker på vinteren og går gjerne ut husdøra med en Louis Vuitton-veske. Liker å drikke: grønt øl.

- Sossejenta: Tenåringsjente, gjerne fra Bærum eller Oslo Vest. Har langt blondt hår, tupert, liggende på den ene sida av hodet. Har alltid bling i ørene og ellers hvor det trengs, og går ikke av veien for å bruke for mye sminke. Lipglossen er livsviktig. Tenderer til å bruke for korte skjørt, men i det minste bruker også disse (fornuftig nok) dyre boblejakker på vinteren. Liker å drikke: rusbrus.

- Bohemkvinnen: Kvinne i 40-årene. Befinner seg som oftest i lange fargerike skjørt, supplert av flerfoldige fargerike sjal. Har lange slitte lokker, som som oftest settes opp i en tupp. Har gjerne en spiss nese, og liker godt å smake på ord. Av sminke er det kun den røde leppestiften som gjelder. Liker å drikke: rødvin.

- Treningsbuffen: Mann i 20-30-årsalderen. Godt trent, med bulende muskler som er synlige i både trange såvel som løse klær. Er ofte snaubarbert, går alltid sporty antrukket og gjerne med caps. Liker å drikke: protein-shake.

Kommer du på flere “typer”?