Man-Eater

Ho Ællen (BFF) og jeg ser en del på film sammen. Faktisk så ser vi ganske mye film sammen. Vi passer til å se film sammen. Vi har begge en fortid som ihuga thriller-hags, men har nå begge valgt å gi etter for vår indre håpløse romantiker. Så det går mye i typ Jane Austen og chick flicks for tiden. Og vi liker det. Og når det kommer til plot og intriger er vi på de fleste punkter ganske samstemte om hva vi mener. Bortsett fra ett. Utroskap. Ellen er strengt imot dette. Jeg, for min del, synes det er ganske så åkei. I alle fall i settinger hvor det er så stor tiltrekning mellom to mennesker at det er helt uunngåelig. Det skaper jo litt ekstra intriger, hete og dirt. Og jeg har alltid hatt sansen for litt slemme ting. Men jeg fikk meg en åpenbaring i dag, om hva den egentlig grunnen til at jeg synes utroskap på film er åkei. Jeg tror nemlig det er fordi jeg lever i en stor tro på at når (og, ikke minst, HVIS) jeg finner den store kjærligheten, så skal det være minst mulig til hinder for at jeg skal få den. Ikke minst andre kvinnfolk! Nå tror nå ikke jeg at det ligger nært til min natur å begripe utroskap i noen som helst form, men det kan jo være en metafor for andre ting? Kanskje? Eller – jenter som er glade i guttene sine; kanskje det er på tide å låse dem inne før jeg slipper ut man-eateren i meg…? ;)

In the words of Nelly Furtado: I´m a Man-Eater...lalalala... Uten sammenligning for øvrig. (Det får da være grenser for hvor innbilsk det går an å tillate seg å være...)

Jah…

Jeg lurer litt på hva som skjedde med den jobben jeg liksom skulle skaffe meg i løpet av sommeren…?

Hello hello!

Så. Takket være det fantastiske fenomenet “internettsurfing”, så har jeg snublet over et helt fantastisk band. Say Hi heter de. Tidligere Say Hi To Your Mom. I love, love, LOVE! Sjekk ut den understående linken – helt fabuløøs låt! Og de har jo selvfølgelig også mye annet snadder liggende rundtomkring… ;)

Språkforvirring

Sookie Stackhouse: “What language were they speaking?”

Bill Compton: “Chambodian.”

Øøøøh….nei?!? De snakket SVENSK!!!

Er det noe som irriterer meg – samtidig som jeg finner det en smule komisk -, så er det det at Hollywood til stadighet klarer å drite seg ut når det kommer til fremmede språk. Altså ærlig talt – så mange unge, håpefulle som til enhver tid befinner seg i puppeland, så burde det i grunn ikke være noe problem å finne en morsmålsrepresentant for ethvert verdens språk, slik at man kan få gjort ting skikkelig! Enten så snakkes et språk med så dårlig uttalelse at man på hengende håret klarer å kjenne det igjen. (Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt amerikanske skuespillere snakke “norsk”.) Eller så snakker de faktisk et språk ganske bra – slik som i ovennevnte eksempel -, men så er det rett og slett bare feil språk. Eventuelt kan det forekomme en kombinasjon av de to, som den gangen det i en eller annen forglemmelig film ble snakket “finsk”, men som egentlig var et svært så gebrokkent tysk. Flaut.

Flau filosofi

Det verste med å få noe mat mellom tennene er spørsmålet om hvor lenge det faktisk har ligget der før man oppdager det, og hvor mange mennesker som i løpet av den perioden har registrert det, men som har sett seg selv for hyggelige til å si ifra…

Vampyyyres

Mine kjære med-Twilight-fans. Det er fælt å si det, men vi har blitt lurt. Ført bak lyset. Jeg har i alle fall nå oppdaget – noe jeg skulle ha gjort for lenge siden -, at, selv om fyren er heit, så er Edward Cullen slettes ikke er den deiligste vampyren utomkring. Det er det nemlig Bill Compton (Stephen Moyer) som er:

Ved et Herrens under har HBO-serien “True Blood” blitt ganske så ufortjent forbigått her i Norge, men etter å omsider ha fått sunket tennene mine (hahaha!) ned i dens fabuløse intriger, så fremstår jo Pattinson og co. som rene søndagsskolen.

Med alle likhetstrekkene som finnes mellom de to vampyrskildringene, så virker det mest av alt som om mormonerdame Stephenie Meyer har forsøkt å skrive sine egne, mer stuerene versjoner av Charlaine Harris´ forutgående og definitivt mer grafiske “Sookie Stackhouse”-romaner. Her finner man alt fra vampyrer, varulver og tankelesning til den store skjebnebestemte kjærligheten. Men der “Twilight” forsøker å berømme kyskheten, så er det ingenting som holdes tilbake i “True Blood”. INGENTING! Sjokkerende, suggerende, SEXY! Her snakker vi om skuespillere som ikke er redd for å bruke tunge! Me like!

Den ultimate TV-serien.

Reality-check

Etter mye soul-searching, så har jeg omsider kommet fram til hvorfor en slik en fantastisk person som meg selv fortsatt er singel…heh… (Det er egentlig ikke det at jeg er så stresset av dette faktum, men det virker som om det er det høyest frekventerte spørsmålet hver gang jeg treffer mine tanter og onkler.) Saken er nemlig den at jeg lever jo ikke i virkeligheten. Jeg forelsker meg i sånne som Robert Pattinson, Hugh Dancy, Christian Bale, Stephen Moyer, Hugh Jackman og hvem ellers det nå enn skulle være som trer inn i min verden gjennom tv-skjermen/ filmlerretet. Og så setter jeg min standard deretter. Etter karakterer som er manufakturerte og perfekte, og dermed uvirkelige og uoppnåelige.

Time to wake up, sweet-heart!

Jada, jada…

Bare litt til. Det er jo veldig fint å ha noe fint å se på. :)

Bart er sexy

Exibit A. Tom Selleck.

Exibit B. Greg Wise.

Exibit C. Johnneee.

Kuriositeter som har inntruffet de siste fem dagene

Jeg har vært i Langesund. Tilbaketuren etterlot meg med et nedsatt tillitsforhold til NorWay Bussekspress.

Jeg har opplevd Nilsen, Holm, Fuentes og Lind live. I allefall nesten.

Jeg har spilt golf. Etterlatende meg med flekkvis hud på hendene og en invalidisert høyrearm, på grensen til det ubrukelige. Samt en irritert selvtillit.

Jeg har spilt bordtennis barbeint i en garasje. Resulterende i en vond hæl etter et uhell med en frittgående stift. Men heldigvis var jeg i det minste mye bedre i bordtennis enn jeg var i golf.

Heisen på Kurbadet er omsider fikset. Hurra!

Jeg har lært at parkeringsplassen ved Triaden slettes ikke er åpen like lenge som kinoen (eller Rimien, for den saks skyld) på en lørdagskveld. Unnskyld meg – men hvem stenger en FOKKINGS PARKERINGSPLASS om kveldene?!?

Jeg har oppnådd brannsår bakpå høyre legg etter å ha blitt sittende litt for lenge i en massasjestol.

Jeg har opplevd at ubehagelige stillheter nødvendigvis ikke trenger å være gjensidige.

Og jeg har hatt det helt strålende!!!

Take cover

Jeg ble jo veldig fan av Kanye Wests “Love Lockdown” da vi dreiv og tok push-ups med Ada til akkurat den sangen i hele vaar. Veldig rart. Jeg burde jo egentlig av den grunn virkelig hate den sangen. Men altsaa. Det gjor jeg naa ikke. Og naa har jeg funnet en kjempefin coverversjon av denne sangen. Jeg er jo litt fan av coverlaater – saa lenge de som covrer ikke prover aa kopiere originalen. Good job, Jeff Buckley! Go fuck yourselves, Westlife og Ronan Keating!

Uansett. Folg den understaaende linken til mySpace, og trykk der det staar Love Lockdown COVER. Veldig fin. :)

andrewgunadiemusic