Jeg begynner visst å bli gammel…

…lettere å stå opp om morgenen er det i alle fall ikke blitt. Heller motsatt. Og det er litt ille for et A-menneske som meg. I morges sverger jeg på at halvparten av øyelokkene mine lå UNDER øynene. Altså langt nede på kinnet en plass… Jeg tror i alle fall ikke jeg har vært så morgenhoven i ansiktet før. Noensinne.

Etter en kopp kaffe, som jeg har fått helt i meg, tror jeg riktignok øyelokkene har krabbet seg tilbake til å hvile på øyevippene en plass. Men følelsen av å fortsatt sove er vedvarende. Ikke bra.

Åkei, folkens – IKKE kødd!

Jeg kjøpte meg ny tannbørste på lørdag. Det er jo sånt man må innimellom. Men mens jeg stod der nede på Meny og skulle til å gripe etter den sedvanlige, navnløse bruksgjenstandet, så fikk jeg ånden over meg. Det glinset av noe sølvaktig i øyekroken; Colgate MaxWhite! Og jeg valgte plutselig å gå for den istedet! Nå har jeg virkelig aldri vært noen trostilhenger av tannbørstereklamer, og jeg vet virkelig ikke om man faktisk får hvitere tenner av denne, men om den gjør en forskjell??? Så absolutt!!! For første gang i livet er det gøy å pusse tenner! Det er DEILIG å pusse tenner! Og jeg har lyst til å gjøre det hele tiden! Og LEEEEEEENGE hver gang jeg gjør det. Jeg kødder ikke. Denne tannbørsten har frelst meg. Jeg har alltid sett på det å pusse tennene som et skikkelig ork, men nå er det nærmest pur nytelse! Yey for me! Yey for mine tenner! Og Yey for Colgate! :D

He´s HOT!!!

På lørdag forelsket jeg meg. I Carsten Skjelbreid. Jeg har jo så å si sluttet å se på tv de siste månedene, og – veldig ulikt meg – så har jeg til og med klart å ikke få med meg noe av de nye sesongene av danseprogrammene So You Think You Can Dance og Skal Vi Danse. Men i sistnevntes tilfelle, så har det jo blitt skrevet nok om serien og dens deltakere i den kulørte ukepressen, til at jeg har klart å få med meg noe informasjon. Da i hovedsak at mange syntes det var veldig rart at Jan Thomas skulle danse som mann (WHAT??? Ja – fyren er jo homo, men i motsetning til herr/ fru Benestad, så er han ikke transvestitt…skjønt det sikkert kan se sånn ut tidvis…), at Hallvard Flatland tok barten, samt hypen rundt allerede nevnte Carsten Skjelbreid, som visstnok var årets wonder-kid. Jaja, tenkte jeg. Dem om det. Ihvertfall når det kom til Skjelbreid-hypen, for en slik en har det vært hvert år. Og jeg har aldri blitt videre imponert. Men I ÅR!!!

Jeg er jo nemlig hjemme hos mamma og pappa i noen dager, og her er det slik at man ser på Skal Vi Danse på fredagskveldene. Og jeg følte ikke noe behov for å protestere, og tenkte heller at – ja, nå var det faktisk min sjanse til å se “what all the fuzz is about”. And I was BLOWN AWAY!!! Fyren var jo pissgod jo!! Og DE-RIT-SEXY!!! Jeg satt helt seriøst målløs og antydningsvis fnisende i sofaen. Hot. Hot. Hot. HER har vi TIDENES Skal Vi Danse-deltaker. I tillegg var han jo supersjarmerende backstage også. Me like. Me likes a lot. Så nå tenker jeg jo rett og slett at jeg må fortsette å følge med, for å se om denne karen kan vrikke hoftene sine andre veier også… ;)

Dessverre er ikke filmen fra lørdag lagt ut ennå – der Carsten og hans partner Elena danset showdans til Michael Jacksons Bad, og som jeg absolutt vil si var hans stiligste øyebikk -, så dere får kose dere med denne Indiana Jones-inspirerte Paso Dobloen så lenge. Bad kommer når den kommer… :)

Vaskebur

Jeg leker hermegåsa, og slenger ut en video Heidi Karethe egentlig hadde lagt ut på sin blogg. Dette er jo selvfølgelig fordi jeg er så glad i mine lesere at jeg ikke synes dere kan gå glipp av noe sånn som det her. (Det er for øvrig nederlandsk som er originalspråket…)

You snooze, you lose.

Det synes på meg at ethvert problem kan løses ved rett og slett å stå opp tidligere. Jeg må være et B-menneskes verste mareritt…

I feel it in my fingers….

I dag luktet det jul når jeg stod opp. Du vet; litt kaldt, litt friskt, veldig lunt. Det er en av de beste luktene som finnes, for da ligger det plutselig så mye forventning i lufta. Nå gleder jeg meg til snøen kommer, til det blir enda litt mørkere og til adventslysene settes ut. Jeg gleder meg til å kjenne på den roen og freden som senker seg litt utover i november, og følelsen av at alt går litt saktere. “Det er liksom ikke så farlig – det er jo snart jul!” Jeg gleder meg til å spise den første julemarsipanen, som jeg utifra prinsipp sparer til 1. desember. Jeg gleder meg til å kunne sette Marianne Antonsen og Bugge Wesseltoft i spilleren. Jeg gleder meg til å dra hjem – forhåpentligvis via London – og kunne slappe helt av. Jeg gleder meg til å spise glutenrull, åpne pakker, gi pakker, se på Askepott og leke med nevøene mine. Jeg gleder meg til å høre Sølvguttene synge jula inn. Jeg gleder meg til for første gang på tre år å ikke ha en skoleoppgave hengende som en skygge over romjula. Jeg gleder meg til late dager med herregårdsfrokost klokken ett. Jeg gleder meg til følelsen av desemberfrihet. Jeg gleder meg. Og har du sett? Jeg trodde ikke det skulle skje – men der har julestemninga sneket seg på, gitt.

Gammeldags? Jeg?

Etter en del samtaler om både smått og stort med ei hyggelig dame på jobben, så har jeg oppdaget at vi har ganske likt syn på mange ting i livet. Hun er 70. Jah. En SPREK 70, men endog… :-s

Tidenes mest eklektiske musikal?

En “ny” film

Man føler etterhvert at man kommer til et punkt som filminteressert at selv om man ikke har sett alt, så har man ihvertfall hørt om det meste som er bra og BURDE sees. Derfor er det faktisk utrolig deilig de gangene man oppdager en film som har klart å snike seg ens hus totalt forbi. Denne gangen er det faktisk litt ekstra spesielt, siden jeg på en måte har musikaler og dansefilmer som min “spesial-sjanger”, og det faktisk var en musikal jeg i går kveld oppdaget.

Thoroughly Modern Millie, heter den, som du ser. Tittelen ringte såvidt en liten bjelle. Julie Andrews har hovedrollen og den vant faktisk en Oscar i 1967 – for originalmusikk. Jaja, tenkte jeg. Enhver store stjerne har jo hatt sine blundere og det er mange rare filmer som allikevel har vunnet priser for god musikk, så jeg tenkte vel ikke at den kom til å bli superbra. Eneste grunnen til at jeg så den var fordi den fulgte med i en musikal-tre-pakk som jeg hadde kjøpt fordi jeg mest av alt hadde lyst til å se Xanadu. Sistnevnte film viste seg å være verdt å se fordi den bare var KJEMPERAR, men jeg anbefaler ikke den videre. Men Thoroughly Modern Millie burde ALLE se. Jeg ble kjempepositivt overrasket. Kombinasjonen av parodi, lekenhet, herlig musikk og romantikk gikk rett hjem! Skjønner ikke at denne har klart å forholde seg så godt gjemt. Men det er jo kanskje det som er det beste av alt. Da ble liksom håpet mitt litt vekket, om at det finnes flere skjulte skatter der ute…. :)

Du kan ikke benekte det…

…det rykker i dansefoten når det spilles opp til Macarena.

Det er faktisk så mye som 13 år siden sangen feide over hitlistene (følte du deg gammel nå…hæh?), men jeg tør vedde på at samtlige som var ved en viss sosial bevissthet i 1996, fortsatt husker hvordan de skal slenge høyre og venstre arm inn og bak og på kryss og tvers, for så å riste litt på rumpa og starte på nytt igjen. Og om du ikke var en av de som var så fryktelig flinke til å ta koreografi, så kan du godt huske hvordan club-beaten pumpet opp stemninga i ethvert festlig lag. Og med fryd kan man i dag overvære at sangen fortsatt har samme effekt. Macarena = god stemning. Og det skal sies – det er virkelig ikke mange andre sanger som har klart det samme. Javisst var en et one-hit-wonder. Javisst ble den spilt sønder ihjel. Men, slik som med Mambo No.5 og Las Ketchup, er vi lei den? ALDRI! Hvilket får meg til å spørre: Macarena; c´est géniale??